En forutsetning for menneskers liv er atmosfæren. Den er som en boble som inneholder den perfekte konsentrasjon av oksygen, et sted hvor man puster ut og puster inn for å opprettholde balansen.
Mennesker sosiale liv dreier seg om å skape atmosfære. Et avgrenset rom der man kan bevege seg, omgås og utveksle seg selv med andre. Men en forutsetning for dette er noen å dele med. Noen som kan ta i mot det du gir, noen du kan ta imot fra. For å kunne finne en slik sosial atmosfære må enkeltmennesker gi seg selv gradvis opp - nedsette sine behov, impulser og lengsler.
I en flokk er det ikke behovene som råder. Ethvert medlem vil tilpasse sine behov til det flokken kan tilfredsstille. Man er seg selv nok - nysgjerrigheten svekkes gradvis, lengselen forsvinner, og i frykt for å falle utenfor, tømmes selvet, for å fylles av den ytterste av alle selvbedrag: aksepten. Aksepten er en tyngdekraft de fleste trekkes mot. Det er flokkens kompromiss.
Hyperionmennesker vil ikke gi opp seg selv. Man skal ikke gi avkall på eller lempe på sine behov bare for å kunne tilfreddstilles av det som er lett tilgjengelig. Man skal ikke ta til takke med det flokken kan tilby - skyggene, konsensusen, kompromissene og den svekkende konvergensen. Hyperion vil videre - lenger ut, selv om luften er tynnere og det er færre å utveksle seg med.
Lengselen etter å vite, føle, oppleve og forstå er det som fører Hyperion videre, som gjør at det er mulig å puste. Stimuli heller enn aksept.
Men atmosfærens språk er stempler. Stempler som trenger inn, og gjør at Hyperion vakler. Flokkens opprettholdelse hviler på alle at de som står utenfor, holdes utenfor til de blir som dem. De må holdes med språket, med majoritetsknepene, for å ikke ødelegge troen på det som holder flokken sammen. Flokkens medlemmer har gitt seg over, de må ikke, vil ikke tro at det går an å velge seg utenfor. Så de dytter og drar. Hyperion tviler og opplever et smygende ønske om å kunne puste inn den samme luften, kvitte seg med seg selv og det iboende, gi slipp på det som sjelden verdsettes av kunnskap, innsikt, perpektiver og sansning.
De dytter og drar, og Hyperion får større og større ønske om å slippe tyngdekraften helt, gi slipp på gravitasjonen, forsvinne ut langt over grensen.
Både av lengsel etter det som er der, og av ren selvopprettholdelse.
**
Innimellom kjenner jeg at jeg mister taket. Glir over i en rolig atmosfære, hvor jeg selv setter kravene, jeg selv har reglene, hvor det jeg ser og føler er det som regjerer. Men jeg minnes stadig på at at det jeg føler er feil eller upassende, at det jeg krever ikke finnes, at det jeg søker ikke trenges.
De vil ikke lenger inn, de vil ikke lenger ut, de vil ikke ha dybden, eller høyden. De vil være der de er i sin passelige konsentrasjon av luft.
I sin atmosfære.
5. juni 2007
6. apr. 2007
Drabant
Vi kler våre drabanter med våre navn, våre symboler og våre fortellinger. Som en vakker avspeiling av oss selv, sirkler de rundt oss, bundet til vår tyngdekraft.
De er i vår vilje.
Alle mennesker har sin egen grammatikk - sitt eget underliggende skjema for hva som blir sagt, ikke sagt, fremhevet og utelatt når de forteller sin historie - en særegen indre opplevelse av tid, rom og årsak. Men gjennom det kompromisset som kalles språket, tvinges vi til å tilpasse, gjøre oss likere. Vårt eget forsvinner. Følelser blir til ord, blir til andres. Andres blir til vårt.
Språket er stedet der helheten brytes ned og nyansene forsvinner. I fortellingene vil alltid en del av sannheten forsvinne, og nye, falske sammenhenger oppstår.
Det er der vi er. Det er der vi lever. I en omgangsform hvor vi hele tiden trekkes mot den sterkeste tyngdekraften. Vi går i bane rundt ikke-eksisterende sammenhenger påført oss gjennom språket. I bane rundt vårt vert, i ring rundt oss selv, alltid den samme siden vendt mot felleskapet.
Det fører aldri videre.
Et sted utenfor språket, et sted inni mantelen vår, finnes det følelser, men følelsene er i ordets vilje, de er blitt en avspeiling av midlene vi bruker til å uttrykke dem med. De klassifiseres, brytes opp, rendyrkes, trykkes inn i masseprodusert forståelse, lider under sterkt normative grammatikker. Det gode settes opp mot det onde, det lyse mot det mørke, det normale mot det avvikende. Deg mot meg. System mot kaos.
Men Hyperion vet, følelse kan aldri nedfelles i språk. Hyperions følelse er én, den er ett. En helhet som ikke skal sorteres, filtreres eller gjøres klar og ren. Hun leter etter ordene, men møter bare en vegg av motsetninger, forvridde nyanser og bevegelser i tid, rom og årsak som hun må ta stilling til for å nå ut.
Ordene kommer alltid i veien for følelsen, språket er alltid i veien for forståelsen. For skillene finnes ikke, forklaringene stemmer ikke og sammenhengene er alltid større, mer kompliserte og annerledes.
De fleste er tro mot sin vert. De lener seg mot den tyngdekraften som er sterkest, lar følelsene suges inn av språkets sterke gravitasjon. Perfekte ellipser, perfekt rotasjon rundt sine fininnstilte akser. Men Hyperion vil ikke la sine følelser underlegge seg språkets vilje. De har sin egen tyngdekraft. Hennes akse er broket og vridd, dratt innover av ordene, dratt utover av følelsen.
Våre drabanter roterer så vakkert, så perfekt. Som miniatyrer av oss selv, som selveste fullbyrdelsen, oppfyllelsen og beviset på vår regelmessighet. På denne måten går fortellingen om universet, vår systematiske uendelighet.
Men fortellingene kan ikke rette opp den ujevne aksen.
Ordene slipper ikke inn i Hyperions mantel.
Hun dras utover, innover.
De er i vår vilje.
Alle mennesker har sin egen grammatikk - sitt eget underliggende skjema for hva som blir sagt, ikke sagt, fremhevet og utelatt når de forteller sin historie - en særegen indre opplevelse av tid, rom og årsak. Men gjennom det kompromisset som kalles språket, tvinges vi til å tilpasse, gjøre oss likere. Vårt eget forsvinner. Følelser blir til ord, blir til andres. Andres blir til vårt.
Språket er stedet der helheten brytes ned og nyansene forsvinner. I fortellingene vil alltid en del av sannheten forsvinne, og nye, falske sammenhenger oppstår.
Det er der vi er. Det er der vi lever. I en omgangsform hvor vi hele tiden trekkes mot den sterkeste tyngdekraften. Vi går i bane rundt ikke-eksisterende sammenhenger påført oss gjennom språket. I bane rundt vårt vert, i ring rundt oss selv, alltid den samme siden vendt mot felleskapet.
Det fører aldri videre.
Et sted utenfor språket, et sted inni mantelen vår, finnes det følelser, men følelsene er i ordets vilje, de er blitt en avspeiling av midlene vi bruker til å uttrykke dem med. De klassifiseres, brytes opp, rendyrkes, trykkes inn i masseprodusert forståelse, lider under sterkt normative grammatikker. Det gode settes opp mot det onde, det lyse mot det mørke, det normale mot det avvikende. Deg mot meg. System mot kaos.
Men Hyperion vet, følelse kan aldri nedfelles i språk. Hyperions følelse er én, den er ett. En helhet som ikke skal sorteres, filtreres eller gjøres klar og ren. Hun leter etter ordene, men møter bare en vegg av motsetninger, forvridde nyanser og bevegelser i tid, rom og årsak som hun må ta stilling til for å nå ut.
Ordene kommer alltid i veien for følelsen, språket er alltid i veien for forståelsen. For skillene finnes ikke, forklaringene stemmer ikke og sammenhengene er alltid større, mer kompliserte og annerledes.
De fleste er tro mot sin vert. De lener seg mot den tyngdekraften som er sterkest, lar følelsene suges inn av språkets sterke gravitasjon. Perfekte ellipser, perfekt rotasjon rundt sine fininnstilte akser. Men Hyperion vil ikke la sine følelser underlegge seg språkets vilje. De har sin egen tyngdekraft. Hennes akse er broket og vridd, dratt innover av ordene, dratt utover av følelsen.
Våre drabanter roterer så vakkert, så perfekt. Som miniatyrer av oss selv, som selveste fullbyrdelsen, oppfyllelsen og beviset på vår regelmessighet. På denne måten går fortellingen om universet, vår systematiske uendelighet.
Men fortellingene kan ikke rette opp den ujevne aksen.
Ordene slipper ikke inn i Hyperions mantel.
Hun dras utover, innover.
14. mars 2007
Sonen
Vi lever i Sonen.
I Sonen kontrollerer man mennesker, kontrollerer deres følelser, evner og tanker. Det er fordi det er nødvendig. Kontroll er formelen som holder boblen rundt oss inntakt og perfekt. Alternativet er kaos.
Fra vi blir født sosialiseres vi inn i Sones rammer. Det rene barnet med åpne øyne, åpne tanker, vingeklippes, formes og settes grenser for - ytre grenser for utfoldelse, og indre grenser for tenkning og følelser.
Men både den ytre og indre verden er en flytende omgivelse. Den består av flere nyanser enn det er mulig å favne, flere sammenhenger enn det er mulig å fatte.
Barna læres til å se verden på Sonens premisser. Vi overtar Sonens språk, inndelinger, kompromisser og system, og med å kontrollere vår oppfatning av omgivelsene, stivner den indre verden gradvis til, til den blir så rigid og unyansert at vi mister evnen til se den ytre verden som den egentlig er, tenke tanker som vi egentlig bør.
Sonen skjuler at det finnes en verden lenger ut, skjuler at det finnes en verden lenger inn. Verden skal differensieres, men et sted går grensen. Verdensbildet blir defekt, men det er en forutsetning for sonens eksistens.
En verden skal passes inn i et sinn
Et sinn skal passes inn i en verden
De fleste tar innover seg konstellasjonene, dikotomiene, systemene de får servert, men noen vil fortsette å redusere, analysere, differensiere videre. I sonen har man ulike navn på disse, alt avhengig av hvilken gavn de gjør for sonen. Noen verdsettes, andre utstøtes, behandles, sperres inne. De føler det andre ikke lenger føler, ser det andre ikke lenger ser, skjønner det andre ikke lenger er i stand til å skjønne. De er elefantens femte tå.
De har fremdeles evnen til å gå over grensen.
Men disse menneskene er viktige for sonen. De er de sterke stjernene på en overfyllt himmel, de som danner de viktige bildene, de viktige historiene. De er bærere av minnene, følelsene, evnene som forsvinner under Sonens kontroll. Uten dem ville Sonen vært en kald himmel med små, meningsløse lyspunkt.
Og Sonen strammes stadig inn. Den blir trangere og trangere, og stadig flere følelser forsvinner, glemmes, selv om retorikken sier noe annet. Kontroll er formelen som holder boblen rundt oss inntakt og perfekt.
Alternativet er kaos.
24. des. 2006
Det lille universet
Noen mener at man kan lukte sine artsfender, andre at man kan se det i blikket, på hendene, at det er noe der, at denne personen er ment for å dele noe med, ment for å finne ut av ting med. Kanskje er det slik, eller kanskje er det slik at man bare vet det umiddelbart, men ønsker å feste det på noe konkret for å gjøre det litt mindre mystisk.
Jeg har hørt det i stemmer, jeg har sett det i blikk, i ganglag, måten noen beveger hendene på, klør seg i hodet på når de tenker, jeg har til og med sett det mellom linjene i ordene deres. Gudene må vite hvorfor det kommer i ulike former, men jeg tror man bare venter på en utløsende metafor, en metafor som en ikke bestemmer selv, som ligger latent, til det øyeblikket møtet skal fullbyrdes. Møtet med de man ikke trenger å forstå, fordi de kommer inn under loven man selv lever under. De man ikke trenger å bruke tid på innledninger med. De som er som gangetabeller, formler - ferdig abstraherte, kun tilrettelagt for å oppnå en enda høyere forståelse med.
Man vet det umiddelbart, når man kjenner lukten, føler blikket, ser tegnene, trådene, metaforene, men så kommer en kamp mot fornuft, universets lover, tvil. Reglene og definisjonene trenger seg på. Den knugende angsten.
Til slutt roer det seg kanskje, og endelig vet man at man har et eget definert univers, bekreftet av en bekreftelse som river ned all tidligere falsifisering, og fra det øyeblikket er all tomhet fjernet.
Det lille universet former seg rundt meg. Det er vakkert.
Jeg har hørt det i stemmer, jeg har sett det i blikk, i ganglag, måten noen beveger hendene på, klør seg i hodet på når de tenker, jeg har til og med sett det mellom linjene i ordene deres. Gudene må vite hvorfor det kommer i ulike former, men jeg tror man bare venter på en utløsende metafor, en metafor som en ikke bestemmer selv, som ligger latent, til det øyeblikket møtet skal fullbyrdes. Møtet med de man ikke trenger å forstå, fordi de kommer inn under loven man selv lever under. De man ikke trenger å bruke tid på innledninger med. De som er som gangetabeller, formler - ferdig abstraherte, kun tilrettelagt for å oppnå en enda høyere forståelse med.
Man vet det umiddelbart, når man kjenner lukten, føler blikket, ser tegnene, trådene, metaforene, men så kommer en kamp mot fornuft, universets lover, tvil. Reglene og definisjonene trenger seg på. Den knugende angsten.
Til slutt roer det seg kanskje, og endelig vet man at man har et eget definert univers, bekreftet av en bekreftelse som river ned all tidligere falsifisering, og fra det øyeblikket er all tomhet fjernet.
Det lille universet former seg rundt meg. Det er vakkert.
20. des. 2006
Hyperions Bane
slik levde hun,
slik døde hun?
Mitt hode har alltid brukt tid på å forstå. Dette hvorfor, som kun barn har lov til å trekke frem, henger fremdeles igjen i meg. Hvorfor?
Jeg hørte på radioen noen som snakket om 'det analytiske mennesket', han fortalte om hvordan disse alltid har vært forhatt på grunn av sin stadige søken etter systemer og sammenhenger, på grunn av deres enerverende evne til alltid å spørre hvorfor, deres manglende vilje til å slå seg til ro med de etablerte sannheter.
Tidenes mest intelligente mennesker har vært hatet, venneløse, kontroversielle, men vi vil likevel ha resultatene, vi vil ha hjernene deres på is, vi vil ha mytene, fryde oss litt over at de ikke var som alle andre - i ettertid. Når de er borte, ute av tiden, når det som var dem har forlatt jorden, forlatt minnet, når analysen og spørsmålene er unødvendige fordi vi har svaret, da tas de inn i varmen. Deres lover tas inn i varmen. Lover skapt i kaos. Lover videreført uten forståelse, uten dynamikk, uten det vakre som ligger rundt.
De er stabiliserte.
Jeg tror på den analytiske guden. Den som mennesker har stabilisert i sitt bilde, brakt i bane. Men vår egen gud er en avlegger jupiter, en avlegger av Zeus, en avlegger av Helios.
Helios var barn av Hyperion.
Hvorfor, og i de senere år også mer og mer hvorfor ikke, vil alltid være en del av meg, konstituere meg, og andres kjedsomhet av min søken etter svar, andres lettere provoserte, i mine øyne selvsentrerte reaksjoner, vil alltid gjøre meg usikker og få meg til vippe vekten mellom ønsket om å bli verdenshersker og fristelsen til å gjøre et siste forsøk på å forstå hva som skjer i hodene deres, bli som dem. Men jeg tror jeg nærmer meg en ro, en ellipse jeg kan trives med.
Noen har nemlig fortalt meg at et sted finnes et rom man kan passe inn i. Et univers som ikke er et vakum av angst, aggresjon, depresjon og frustrasjon over å å ha sin egen måte å rotere på. Et sted der harmoni ikke har noen allmengyldig definisjon.
Jeg tror jeg er på vei dit, eller... jeg tror jeg er på vei hit. Omsider.
slik døde hun?
Mitt hode har alltid brukt tid på å forstå. Dette hvorfor, som kun barn har lov til å trekke frem, henger fremdeles igjen i meg. Hvorfor?
Jeg hørte på radioen noen som snakket om 'det analytiske mennesket', han fortalte om hvordan disse alltid har vært forhatt på grunn av sin stadige søken etter systemer og sammenhenger, på grunn av deres enerverende evne til alltid å spørre hvorfor, deres manglende vilje til å slå seg til ro med de etablerte sannheter.
Tidenes mest intelligente mennesker har vært hatet, venneløse, kontroversielle, men vi vil likevel ha resultatene, vi vil ha hjernene deres på is, vi vil ha mytene, fryde oss litt over at de ikke var som alle andre - i ettertid. Når de er borte, ute av tiden, når det som var dem har forlatt jorden, forlatt minnet, når analysen og spørsmålene er unødvendige fordi vi har svaret, da tas de inn i varmen. Deres lover tas inn i varmen. Lover skapt i kaos. Lover videreført uten forståelse, uten dynamikk, uten det vakre som ligger rundt.
De er stabiliserte.
Jeg tror på den analytiske guden. Den som mennesker har stabilisert i sitt bilde, brakt i bane. Men vår egen gud er en avlegger jupiter, en avlegger av Zeus, en avlegger av Helios.
Helios var barn av Hyperion.
Hvorfor, og i de senere år også mer og mer hvorfor ikke, vil alltid være en del av meg, konstituere meg, og andres kjedsomhet av min søken etter svar, andres lettere provoserte, i mine øyne selvsentrerte reaksjoner, vil alltid gjøre meg usikker og få meg til vippe vekten mellom ønsket om å bli verdenshersker og fristelsen til å gjøre et siste forsøk på å forstå hva som skjer i hodene deres, bli som dem. Men jeg tror jeg nærmer meg en ro, en ellipse jeg kan trives med.
Noen har nemlig fortalt meg at et sted finnes et rom man kan passe inn i. Et univers som ikke er et vakum av angst, aggresjon, depresjon og frustrasjon over å å ha sin egen måte å rotere på. Et sted der harmoni ikke har noen allmengyldig definisjon.
Jeg tror jeg er på vei dit, eller... jeg tror jeg er på vei hit. Omsider.
13. des. 2006
Hyperion
Hyperion er en av Saturns mange måner. Den er spesiell fordi den er en av de ytterst få himmellegemene som ikke er runde, og den har en uregelmessig kaotisk rotasjon, som ingen kan beregne. Banen rundt saturn er regelmessig, men måten den dreier rundt seg selv, er ikke det.
Det gjør livet lettere å vite at det fins måner som Hyperion.
Hyperion minner meg om livet, i hvert fall mitt liv. Mens de fleste legemer i universet er underlagt lover som gjør dem forutsigbare og repeterende, er de kaotiske legemene uforutsigbare, og ikke underlagt lov, det vil si, de har enda ikke latt seg gjennomskue med den kunnskapen mennesket har.
I vår verden finnes det vanlige forutsigbare, menneskelegemer. De mener å styre lovene for vår verden, vår kultur og det å være et menneske. De setter standard for alle andre himmellegemer, fordi de er i flertall og derfor definerer en norm eller en lov. Men Det finnes også Hyperion-mennesker, mennesker som ikke har underlagt seg noen universell lov, enten fordi deres lov enda ikke er oppdaget, eller fordi de nekter. Uansett grunn, roterer de kaotisk hit og dit i livet, uten å noen sinne finne den loven som inkluderer dem i universet ellers. Noen leter ikke og er fornøyde med det, mens andre lever i evig eller tidvis frustrasjon over sin uforutsigbare rotasjon.
I likhet med månen Hyperion, har de en knudrete, regelmessig overflate, som bærer preg av en livslang kaotisk reise i et univers hvor alt defineres i forhold til de runde himmellegemene, de som er flate ved polene.
Hyperions kaos og ikke-symmetriske overflate er til stor frustrasjon for enkelte, nettopp fordi det ikke lar seg forklare på grunnlag av det de har lært eller har evne til å forstå. Andre igjen ser det vakre i det, og anser det som en kjærkommen utfordring i en ellers så forutsigbar og strømlinjeformet verden, kanskje er de selv Hyperioner på jakt etter sannheten om seg selv.
Det er godt at det finnes mennesker som Hyperion, selv om det ikke alltid er like godt å være slik.
Det gjør livet lettere å vite at det fins måner som Hyperion.
Hyperion minner meg om livet, i hvert fall mitt liv. Mens de fleste legemer i universet er underlagt lover som gjør dem forutsigbare og repeterende, er de kaotiske legemene uforutsigbare, og ikke underlagt lov, det vil si, de har enda ikke latt seg gjennomskue med den kunnskapen mennesket har.
I vår verden finnes det vanlige forutsigbare, menneskelegemer. De mener å styre lovene for vår verden, vår kultur og det å være et menneske. De setter standard for alle andre himmellegemer, fordi de er i flertall og derfor definerer en norm eller en lov. Men Det finnes også Hyperion-mennesker, mennesker som ikke har underlagt seg noen universell lov, enten fordi deres lov enda ikke er oppdaget, eller fordi de nekter. Uansett grunn, roterer de kaotisk hit og dit i livet, uten å noen sinne finne den loven som inkluderer dem i universet ellers. Noen leter ikke og er fornøyde med det, mens andre lever i evig eller tidvis frustrasjon over sin uforutsigbare rotasjon.
I likhet med månen Hyperion, har de en knudrete, regelmessig overflate, som bærer preg av en livslang kaotisk reise i et univers hvor alt defineres i forhold til de runde himmellegemene, de som er flate ved polene.
Hyperions kaos og ikke-symmetriske overflate er til stor frustrasjon for enkelte, nettopp fordi det ikke lar seg forklare på grunnlag av det de har lært eller har evne til å forstå. Andre igjen ser det vakre i det, og anser det som en kjærkommen utfordring i en ellers så forutsigbar og strømlinjeformet verden, kanskje er de selv Hyperioner på jakt etter sannheten om seg selv.
Det er godt at det finnes mennesker som Hyperion, selv om det ikke alltid er like godt å være slik.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
